En amputasjon forandrer oss. Kroppen forandres, funksjonsevnen forandres, og vår egen og andre menneskers oppfatning av oss forandres. «Hvem er jeg nå?» Noe tapes. Tap skaper sorg. Det er naturlig og sunt. Det snakkes om «sorgarbeid».
Sorg
Dagens samfunn liker ikke sorg. Sorgen skal skjules, eller døyves med piller. Men sorg er verken farlig eller negativt. Det er en nødvendig prosess for å komme videre. Uten sorgen går det ikke riktig opp for oss hva som er skjedd. Og uten at vi erkjenner hva som er skjedd, er det vanskelig å bli fortrolig med vår nye livssituasjon.
Sorgarbeid medfører å tillate seg selv å uttrykke protesten. Det er lov å gråte! Det er lov å trekke seg tilbake i kortere perioder, og det er lov å be om ei skulder å gråte på. Det finnes ingen «riktig» eller «gal» måte å sørge på. Vi må tillate oss selv å føle det vi føler, og «være» der vi er.
Men det er også lov å ta «pauser» fra sorgen. Tillate oss selv å koble av, gjøre noe hyggelig, tenke på noe annet. Hente nye krefter til nye runder. Om vi ler iblant betyr ikke det at sorgen er «over». Den kan komme tilbake i varierende hyppighet og med varierende styrke i lang tid – kanskje flere år, kanskje en gang i blant resten av livet?
Depresjon
Motløshet og tungsinn er en del av sorgen. Tillat deg å erkjenne det, kjenne på det! Men ikke la det slå rot! Alle er nedfor og deprimert iblant, og som nyamputert skulle det bare mangle!
Problemet er hvis det varer for lenge og du ikke øyner håp med tanke på framtida. Finn noen å snakke med. Tillat deg selv å være glad og oppleve noe morsomt innimellom! Få fokus bort fra amputasjonen av og til. Dersom depresjonen biter seg fast i ukesvis eller månedsvis, bør du oppsøke psykolog!
En lei side ved langvarig depresjon er at den kan ha sin rot i selvmedlidenhet. Vi synes synd på oss selv, og ønsker at andre skal synes det samme. Vi ønsker å tiltrekke oss oppmerksomhet og medlidenhet ved stadig å se trist ut eller «syte». Da blir folk lei av oss, og vi blir ensomme. Det sies at: «Ensomme mennesker er ikke deprimerte fordi de er ensomme, men de er ensomme fordi de er deprimerte!» Bryt ut av en slik blokkering!
Forsoning
På en måte vil du kanskje aldri «akseptere» å være amputert. Men du må venne deg til den nye situasjonen, og la protestene, sorgen og motløsheten slippe taket. Et bedre ord kan være «forsoning». Det vil si at du slutter å kjempe og bruke krefter på noe som er umulig å gjøre noe med. Du innser at: Vel, slik er det bare – og du må få det beste ut av situasjonen. Har du hørt denne bønnen:
Hjelp meg å godta det jeg ikke kan forandre,
forandre på det jeg kan forandre,
og gi meg visdom til å se forskjellen.
Det nytter ikke å gå å ønske at alt skulle vært annerledes. Vi må tilpasse oss den nye situasjonen. Ergrelse eller depresjon rammer mest oss selv, og det gjør ingen ting bedre! Finn ut hvordan du på beste måte kan leve videre med ditt handikapp, og slutt å tenk på det som ikke er mulig mer!
Det er viktig at du hele tiden justerer forventningene til deg selv etter yteevnen. Ikke ha forventninger og krav over deg som går ut over det du evner. Men du må heller ikke gi opp: Utfordre deg selv litt til å yte noe! Hvis du blir en under-yter blir livet kjedelig og meningsløst. Finn balansen! Og juster den underveis!
Forståelse
Ikke søk medlidenhet, men forståelse. Be om forståelse for dine begrensninger, og ikke ta inn over deg skyldfølelse hvis ditt handikapp medfører ekstra belastning for andre. Men ikke klag og syt og forvent medlidenhet, det vil bare føre deg inn i depresjon.
Kontakt gjerne en av våre likepersoner som har opplevd det samme, og meld deg inn som medlem hos oss. Da møter du i alle fall noen som forstår!
Som en av våre medlemmer sa på en weekend:
Det er så deilig å være blant folk der man slipper å forklare alt hele tiden!
